Livigno – det ultimate stedet for en mountainbiker

Flyt.

Flyt er et psykologisk begrep for kreativt arbeid blant annet gjort kjent av Mihály Csíkszentmihályi. Når man er i flyt går arbeidet lett som en lek, man blir fullstendig oppslukt og kan oppleve at begreper om tid og rom forsvinner fullstendig.  (Kilde: wikipedia.no)

Jeg lette etter et ord som kunne beskrive turen vi nettopp kom hjem fra på best mulig måte. Jeg endte opp med «Flyt». Etter å ha drevet med mountainbiking siden starten på 90-tallet vet man hva man er ute etter for å få den ultimate opplevelsen. Man trenger selvfølgelig ikke å ha drevet med dette i 20 år for å skjønne det, men uansett. Vi mountainbikere leter konstant etter den ultimate stien med optimal lengde som kan bidra til nettopp det definisjonen sier, ar arbeidet går som en lek og man blir fullstendig oppslukt slik at man mister begrep om tid or rom, kun nytelse av flyt. Lange strekninger med steinete partier. Akkurat passe krappe svinger, som gir utfordringer nok i å mestre god svingteknikk for å opprettholde fart og balanse, bratte partier som virkelig krever bremsekraft. Bratte fjellsider som gjør at man må holde konsentrasjonen og blikket opp og fremover når det går fort.

Det er ikke uten grunn at Hans Rey, trial og mountainbike legenden, har påtatt seg oppgaven å være talsperson for Livigno og for å reklamere for dette stedet for sin enorme potensialet som Europas beste mountainbike sted. Det var også her han hentet inspirasjonen til «Flow Country Trail» konsept.

Det var akkurat dette vil skulle få sjansen til å oppleve disse 4 dagene.

Første dag. Ble brukt i Mottolino Bikepark, en fantastisk bikepark med mange forskjellige nedfarter, alt fra svart World Championship 2005 løype til fine singletracks i rød og blå fargekode. Det fine med parken var at den hadde mange nedfarter som passet våre sti sykler med 140mm vandring. Hadde selvfølgelig vært en fordel med noe mere vandring. Vi var også innom en noen North shore elementer som var bygget. Uansett var det flere fine tekniske partier.

Andre dag. Det var duket for en dagstur denne dagen, været så ut til å bli helt strålende. Vi studerte sykkelkartet nøye for å finne en sti vi hadde hørt mye positivt om. Vi hadde så vidt prøvd å finne denne stien dagen før også uten hell. Dette skulle være en sti som av Hans Rey ble kalt «The Flow Country Trail». Når vi først fant den, var det ikke noe tvil om at denne stien skulle leve opp til navnet sitt. Vi snakker om en sti med flyt av dimensjoner, totalt på hele turen som var ca 20km var det totalt 4 stigninger på til sammen 6-700hm, men vi snakker om lange strekninger med fantastisk flyt inkludert tekniske seksjoner, med veldig bratte fjellsider som stuper 100m rett ned, krappe svinger og bratte steinete seksjoner. Siste del av stien gikk langs en elv og ned i skogen, slakke svinger nedover hele til dels steinete i starten bød på masse action og mye fart.

Tredje dag.  Denne dagen hadde vi bestemt oss for å utforske virkelig høyde. Carrosello 3000. Sykling fra nesten 3000moh ned til Livigno på 1850moh. Det var grått vær og nokså overskyet, vi tenkte ikke en gang tanken på å sykle de 1000hm opp til toppen, Gondolen var stengt, så vi fikk gubben på hotellet til å kjøre oss til topps. Det er den bratteste kjøreturen jeg har hatt noen gang

.2013-09-29 13.42.57         2013-09-29 13.18.52

Da vi kom til toppen hadde vi blant annet kjempe utsikt til stien i fjellsiden på andre siden der vi hadde vært dagen før. Det var relativt dårlig vær, overskyet, men god sikt og ikke noe regn. Det var klart for å finne stien ned, den var utrolig snirklet seg nedover fjellsiden ca 600hm nedover. til vi endte opp i dalen ved en liten elv med ei lita bru over til et spisested som hadde stengt for sesongen. Derfra gikk det grusvei den siste biten rundt fjellet og tilbake til Livigno. Se ruten her http://www.endomondo.com/routes/255790159

Fjerde og siste dag. Vi våknet til pissregn,  og ble liggende litt ekstra før vi gikk til frokost. Kontinuerlig sjekket vi været og håpet at det skulle bli bedre. Det ble det ikke. Vi besluttet å ta en kjøretur til St. Moritz, for samtidig å se etter stiene som går ned begge sider av Bernina passet. Vi var tilbake på hotellet tidlig på ettermiddagen, og vurderte frem og tilbake flere ganger om det skulle bli en tur eller ikke, til slutt tok Knut Espen ansvar gikk ned og sjekket om noen kunne kjøre oss opp på fjellet. Det ble en utrolig fin repetisjon av Dag 2.

Sykkel- og reisekamerat Knut Espen har også skrevet fra turen, det kan lese her:

http://knutespen.wordpress.com/2013/10/02/mountainbike-paradise-livigno-2013/

Reklamer

Hilsen fra Livigno

Her kommer en rask hilsen fra Livigno, sykkel paradiset i Italia, nær grensen til Sveits.

Vi har til nå hatt 3 utrolige dager med høyfjellstier i 1850 – 2850moh. Helt rått!!

Dag 1 i Mottolino bikepark hvor vi blant annet havnet i en svart DH løype.

DSC_0017

Dag 2  gikk på en ultimat flytsti på fjellhyller fra 2400moh til 1800moh inkludert 750m stigning.

DSC_0085

Dag 3 gikk fra Carosello 3000, 2850moh

2013-09-29 14.19.36

Følg med de neste dagene, det kommer mer bilder, info om turene, om utstyret, stedet vi bodde, og film orgie av dimensjoner inkludert slow-mo.

Videoer fra Finale Ligure

Her er et par filmer som til nå er laget av Knut Espen og meg.

Vi har fremdeles masse videomateriale å jobbe med, men jeg tror at kort oppsummert sier disse videoene det meste av det vi opplevde fra sykkelsetet disse 4 dagene.

PS! Når du ser på videoene, husk å sette kvalitet til 720p for best opplevelse

Le Manieområdet vi syklet i første og siste dag. Samme stier som brukesi Finale24h, 24 timers rittet.

San BernardinoDag nummer 2 hvor vi hadde utrolig flaks med valgene våre, etter gode anbefalinger fra karen som driver The ultimatebikeshop.

 

Nato Base (Piano del Corsi)nedlagt Nato Base på 1100 moh et par mil innover og oppover fra Finale.

Finale Ligure – The Final…

Vi avsluttet med siste dagen i Le Manie distriktet, på stiene vi ble guidet første dagen. Vi tok en tur på disse stiene igjen for å oppleve den fantastiske utsikten og ikke minst de fantastiske stiene, forøvrig de samme stiene som Finale 24h rittet som gikk av stabelen 19. – 20. Mai. Det var flott vær denne dagen også, dog ikke fullt så varmt som første dagen, men ikke langt unna.

Vi tok også en av de mer spennende stiene der oppe også, dvs en enduro/dh løype som gikk nedover og nedover og nedover, med noen drop og hopp på veien, grusen var såpass løs at med vårt utstyr inkludert dekk var ikke helt tilpasset forholdene, men vi kunne allikevel ikke dy oss, vi satte utfor. Det ble en fin tur, men med bruk av apostlenes hester tilbake. Det var verdt strevet.

Etter noen runder i løypa var det klart for en pit-stop, på vei tilbake til Ristorante Ferrini møtte vi Megan igjen som vi syklet med første dagen, hun skulle ta med noen venner rundt i løypa for å finpusse linjene før 24-timers rittet. Hun endte forøvrig på 3. plass i kvinne elite klasse med 17 runder i den 8,2 km lange løypa med 350 høydemeter. Ikke verst.

På Ferrini fikk vi oss en deilig lunch, Pasta pesto, hjemmelaget, med Coke og en Espresso doppio til dessert.

Etter lunchen var det tid for å komme seg tilbake, vi ble anbefalt en ny sti som gikk nedover til landsbyen og vi satset på denne. Det var igjen ikke noe dumt valg, vi kom ned i et gammelt elveleie, en slikkelig lang «rock garden» kan man si hvor vi fikk ristet skikkelig fra oss. Dette ble slutten på 4 fantastiske dager på fantastiske stier.

Finale Ligure – Nato Basen – Dag 3

Den tredje dagen gikk turen med shuttle (hotell sjefen kjørte oss med Hotel Van’en) til Nato Basen, et kjent område som ligger på en av de høyere toppene bak Finale Ligure. Dette er en gammel nedlagt Nato Base som ligger på ca 1100moh. Da vi kom opp hit blåste det katter og hunder, det kom flere opp dit etterhvert som skulle ta turen ned.

Vi startet med en liten klatring og deretter åpenbarte det seg en kjempe fin flyt sti som buktet seg nedover, etterhvert gikk det over i en fin grusvei som hadde fine doseringer nedover, helt til vi endte på en tverr vei. Derfra gikk turen videre ut til asfalt veien hvor vi måtte begynne oppstigningen igjen av de høydemeterne vi tapte på denne fantastiske nedkjøringen. I skogen her møtte vi tilogmed noen som kjørte motocross, dette var tydeligvis helt akseptabelt i denne skogen….

Vi klatret opp til toppen igjen og fortsatte litt videre nedover på asfalt til vi kom til en liten Ristorante, her inntok vi en lunch bestående av pasta som vanlig, en cola og en farris. Etter lunchen skulle vi ut pg finne stien som skulle ta oss hjemover, og selvfølgelig nedover,vi var jo fremdeles på 1000moh og bodde på ca 5moh (siden vi bodde i 2.etg.). Det ble kaldt å begynne på igjen, men vi fant stien. Den åpenbarte seg etterhvert i en vanvittig fet nedkjøring, vi brukte vel ca 1t på denne….helt utrolig. Vi la inn en liten fotosession, dette ble resultatet:

Det kommer en video edit etterhvert fra filmingen vi gjorde også. Etter dette run’et endte vi til slutt på en grusvei som tok oss videre nedover og til slutt ut på hovedveien. Deretter løette vi etter en sti som kunne ta oss videre til bunnen for å slippe å trille såpass mange høydemeter på asfalt, vi lette på kartet og fant noen stier der som så ut som noen fottur stier, men vi skulle jo ned og da er ikke det noen hindring. Vi fant noen gamle transport stier som tydeligvis var brukt i gamle dager.

Disse var bratte som fy fordi de gikk nesten rett nedover, det var bare å låse bakhjulet, håpe at det bremset nok og legge til litt brems på forhjulet, det gikk så bremseskivene ble ganske så varme etterhvert.
Vi endte til slutt opp i Calice Ligure en liten landsby rett ovenfor Finale. Vi trillet gjennom trange ganger ned til bunnen av dalen, og trillet fint tilbake til Piazzaen for et par velfortjente Birra.

opp ↑

%d bloggere like this: