Livigno – det ultimate stedet for en mountainbiker

Flyt.

Flyt er et psykologisk begrep for kreativt arbeid blant annet gjort kjent av Mihály Csíkszentmihályi. Når man er i flyt går arbeidet lett som en lek, man blir fullstendig oppslukt og kan oppleve at begreper om tid og rom forsvinner fullstendig.  (Kilde: wikipedia.no)

Jeg lette etter et ord som kunne beskrive turen vi nettopp kom hjem fra på best mulig måte. Jeg endte opp med «Flyt». Etter å ha drevet med mountainbiking siden starten på 90-tallet vet man hva man er ute etter for å få den ultimate opplevelsen. Man trenger selvfølgelig ikke å ha drevet med dette i 20 år for å skjønne det, men uansett. Vi mountainbikere leter konstant etter den ultimate stien med optimal lengde som kan bidra til nettopp det definisjonen sier, ar arbeidet går som en lek og man blir fullstendig oppslukt slik at man mister begrep om tid or rom, kun nytelse av flyt. Lange strekninger med steinete partier. Akkurat passe krappe svinger, som gir utfordringer nok i å mestre god svingteknikk for å opprettholde fart og balanse, bratte partier som virkelig krever bremsekraft. Bratte fjellsider som gjør at man må holde konsentrasjonen og blikket opp og fremover når det går fort.

Det er ikke uten grunn at Hans Rey, trial og mountainbike legenden, har påtatt seg oppgaven å være talsperson for Livigno og for å reklamere for dette stedet for sin enorme potensialet som Europas beste mountainbike sted. Det var også her han hentet inspirasjonen til «Flow Country Trail» konsept.

Det var akkurat dette vil skulle få sjansen til å oppleve disse 4 dagene.

Første dag. Ble brukt i Mottolino Bikepark, en fantastisk bikepark med mange forskjellige nedfarter, alt fra svart World Championship 2005 løype til fine singletracks i rød og blå fargekode. Det fine med parken var at den hadde mange nedfarter som passet våre sti sykler med 140mm vandring. Hadde selvfølgelig vært en fordel med noe mere vandring. Vi var også innom en noen North shore elementer som var bygget. Uansett var det flere fine tekniske partier.

Andre dag. Det var duket for en dagstur denne dagen, været så ut til å bli helt strålende. Vi studerte sykkelkartet nøye for å finne en sti vi hadde hørt mye positivt om. Vi hadde så vidt prøvd å finne denne stien dagen før også uten hell. Dette skulle være en sti som av Hans Rey ble kalt «The Flow Country Trail». Når vi først fant den, var det ikke noe tvil om at denne stien skulle leve opp til navnet sitt. Vi snakker om en sti med flyt av dimensjoner, totalt på hele turen som var ca 20km var det totalt 4 stigninger på til sammen 6-700hm, men vi snakker om lange strekninger med fantastisk flyt inkludert tekniske seksjoner, med veldig bratte fjellsider som stuper 100m rett ned, krappe svinger og bratte steinete seksjoner. Siste del av stien gikk langs en elv og ned i skogen, slakke svinger nedover hele til dels steinete i starten bød på masse action og mye fart.

Tredje dag.  Denne dagen hadde vi bestemt oss for å utforske virkelig høyde. Carrosello 3000. Sykling fra nesten 3000moh ned til Livigno på 1850moh. Det var grått vær og nokså overskyet, vi tenkte ikke en gang tanken på å sykle de 1000hm opp til toppen, Gondolen var stengt, så vi fikk gubben på hotellet til å kjøre oss til topps. Det er den bratteste kjøreturen jeg har hatt noen gang

.2013-09-29 13.42.57         2013-09-29 13.18.52

Da vi kom til toppen hadde vi blant annet kjempe utsikt til stien i fjellsiden på andre siden der vi hadde vært dagen før. Det var relativt dårlig vær, overskyet, men god sikt og ikke noe regn. Det var klart for å finne stien ned, den var utrolig snirklet seg nedover fjellsiden ca 600hm nedover. til vi endte opp i dalen ved en liten elv med ei lita bru over til et spisested som hadde stengt for sesongen. Derfra gikk det grusvei den siste biten rundt fjellet og tilbake til Livigno. Se ruten her http://www.endomondo.com/routes/255790159

Fjerde og siste dag. Vi våknet til pissregn,  og ble liggende litt ekstra før vi gikk til frokost. Kontinuerlig sjekket vi været og håpet at det skulle bli bedre. Det ble det ikke. Vi besluttet å ta en kjøretur til St. Moritz, for samtidig å se etter stiene som går ned begge sider av Bernina passet. Vi var tilbake på hotellet tidlig på ettermiddagen, og vurderte frem og tilbake flere ganger om det skulle bli en tur eller ikke, til slutt tok Knut Espen ansvar gikk ned og sjekket om noen kunne kjøre oss opp på fjellet. Det ble en utrolig fin repetisjon av Dag 2.

Sykkel- og reisekamerat Knut Espen har også skrevet fra turen, det kan lese her:

http://knutespen.wordpress.com/2013/10/02/mountainbike-paradise-livigno-2013/

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Sykkel og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s